Påskeminner

Påsken har noe lett og fint over seg. Det er ingen stress med påsken. Ingen pakker som skal kjøpes, ingen tre som skal pyntes. Og i påsken spiser man gjerne det man vil, bortsett fra det obligatoriske lammelåret. Ribba får ligge til neste jul. Påsken er så lys og levende, den veier opp for jula og mørketid. Gul er påskefargen.

Av Kirsti Kemsley Nielsen

Vi har så mange slags påsker. Tidligpåske, seinpåske, uværspåske, godværspåske, vårpåske og bare påske. I sær hytteeiere begynner å glede seg til påske allerede i januar, til uendelig lange skuterturer eller skiturer, dampbad på hytta og det som ellers hører med til en hyttepåske. Sola skal skinne fra en skyfri himmel og vinden skal velsigne oss med sitt fravær. De fleste påskene byr vel på litt av hvert, både av vær og vind. Best av alt liker jeg vårpåsken, der man kan høre snøen tine i solveggen og nyte fuglekvitter som bærer lovnad om at mildere dager er rett rundt hjørnet.

«Ja, nu e det påskeferie på dokker», sa læreren vår og sendte oss hjem med påskepynten vi hadde laget de to siste ukene. Gule påskekyllinger med fjær, både på vinger og stjert, lyste nok opp i mange vinduskarmer i Kiberg, den påsken. Det var nylongardinenes tidsalder, og gule påskegardiner med matchende duker var et must på kjøkkenet. På kiosken og i butikkene lå esker med gul påskemarsipan og fristet. «Og husk nu på Nivea eller Vaselin mot sola,» var det en av damene som sa, i det hun forlot butikken. Hjemme luktet det nybakt appelsinkake med gul glasur. Arbeidsklærne var vasket og hang til tørk på loftet. Klar til å tas i bruk så snart påsken var over. De var sikkert glade for noen fridager, de og.

Mange fant fram skiene. En tur til Storvarden var målet for de fleste. De sprekeste tok turen om både Oksevannet og Votteskaret i samme slengen. Sola stekte på ansikter som var smurt inn med Niva eller Vaselin for å få den rette brunfargen. Vi kjente ikke til ordet solfaktor på den tida.

En av påskedagene hadde to oladalsdamer planlagt skitur til Storvarden i finværet. Skiene var ferdigpreparerte med parafinvoks og i sekken lå to appelsiner til å slukke tørsten med, når målet var nådd. I Oladalen bodde Viktor. Han var altmuligmann, musikant, humørspreder og en «luring». Han så sekken med appelsinene, og i et ubevoktet øyeblikk erstattet han dem med to poteter. Damene slet seg opp bakkene mot Storvarden, nøt den vakre utsikten og gledet seg til å nå målet og til å leske seg med appelsin. Stor var forbauselsen da de fant to poteter i sekken. Hva som ble sagt, vites ei, men gjerningspersonen ble fort avslørt og historien, den lever i beste velgående i Kiberg, den dag i dag.

Påske var skirenn, den spede begynnelse til dagens Oladalsrennet. Vi tråkket løyper og gikk til vi kjente blodsmak i munnen. IL Domen hadde laget startnummer av lerret, så vi var ganske proffe, allerede da. Det var få, eller ingen jenter i min årsklasse som deltok i skirennene, derfor kom jeg alltid først i mål, som eneste deltaker. Jeg ble derfor tatt ut til å være med på et skirenn som skulle gå i Vardø. Gleden var stor. Vardø, over sundet med ferga. Til byen, det kriblet i magen og spenninga var sitrende. Da vi kom til stadion i Vardø, som jeg tror var i området der Vardøhallen og Rema 1000 ligger i dag, var det masse folk. Mange flere enn i Kiberg. Vi hadde god tid, så jeg så mitt snitt til å gå på besøk til Mossa og Tonn Kofoed. Der ble jeg servert kjøttkaker i brun saus og gelè til dessert. «Kor har du vært?» spurte Jakob Mikkelsen, som var en av rennlederne fra Kiberg. «Hos ho Mossa og han Tonn og spist kjøttkaker og gelè,» svarte jeg. «Gu`hjælpe mæ, hær ska`det lokte kjøttkaker i løypa,» sa han og ristet på hodet. Jeg gikk, mitt første og siste skirenn i Vardø. Og nummer en ble jeg ikke. Hvem som vant er slettet fra minnet. Men jeg husker at jeg fikk bløtkake da jeg kom hjem til Kiberg.

Påsken var uten krim på tv, men vi hørte på radio. Det var underholdning i massevis. Vi spilte Kinasjakk og Olsen, spiste marsipan og Kvikk Lunsj og gikk på ski, men mest av alt ventet vi på våren og bare veier. Vi ville heller sykle enn å gå på ski. Mødrene våre drømte om å plukke vårens første gåsunger på Mariusgjerdet. Rundvasken stod også for tur når påsken var over. «Arbeid mer enn nok,» sukket mang en dobbeltarbeidende husmor.

Påsken, uansett vær og hvordan vi feiret den, var et tidsskille i fiskeriene. Etter påske begynte vårfisket, og fremmedbåtene begynte å komme sigende inn havna. Det gikk mot lysere tider. Var det dårlig fiske i Varangerfjorden, gikk båtene vestover. Noen ganger så langt som til Sørøya. Torskens vandring er uransakelig, var det en av fiskerne som sa.

Årets påske nærmer seg med stormskritt. Hvordan vi vil feire den er opp til oss selv. Mest av alt lengter jeg etter å kunne gi spaden og snøskuffa noen fridager og føle litt på vår i lufta. Og i kjøleskapet ligger et påskeegg av marsipan og et par Kvikk Lunsjer og venter. Noen ting forandrer seg aldri.

God påske!