En verdig død

Sykehjemmene er stadig i søkelyset her nord. Det er viktig at det er hjem, ikke institusjoner og at eldre kan komme dit når de ikke klarer å bo hjemme. Men sykehjemmenes arkitektur med lange ganger og ansatte i hvite og lyseblå frakker minner meg ikke mye om hjem.

Den natten fru Hansen døde, var hun helt alene. Det var antagelig ikke nok personale på sykehjemmet der hun bodde. Og siden hun hadde fått enerom hadde hun heller ikke en rom venninne å snakke med. Ingen familiemedlemmer visste ikke at hun var døende. De var heller ikke klar over at de smertestillende piller hun tok antakelig ikke hadde den ønskede effekt. Fru Hansen var i motsetning til mange beboere ikke senil. Hennes død ble både smertefull, ensom og uverdig.

Dette er en tenkt situasjon. Jeg er redd for at den kan være sann. Dette kan være virkeligheten for enkelte borgere på sykehjem. I embeds medfør har jeg kveldstid vært på sykehjem hvor det er vanskelig å finne ansatte. De er ikke på pauserommet, og har sikkert heller ikke tid til å sitte rolig ned og ta seg tid til den enkelte. Bemanningen er redusert til et minimum!

Mange sykehjem mangler for omsorg og pleie av døende. Det er viktig å ha omsorg for hele mennesket. Vi har alle krav på en livskvalitet, også i vår siste livsfase. Det har de siste årene heldigvis blitt en debatt om hvilke verdier som skal prege vårt samfunn, I denne debatten bør det etter mitt syn også fokuseres på en anstendig dødskvalitet. Det eneste som er sikkert er jo at vi alle en gang skal dø. Derfor kan det være viktig å stille spørsmål om vi er i gang å avvikle døden på 1. og 2. klasse. Det må være like muligheter for alle, også når det gjelder døden.

De aller fleste gamle dør på sykehjem. Men døden, kanskje særlig på sykehjem er fremdeles tabubelagt. Der dør ikke folk, de sovner stille inn. Hvorfor er vi så redde for å snakke om døden og tale med de gamle om det å dø? De ansatte der har kjennskap til den omsorg som er nødvendig for en døende, både når det gjelder smertelindring, psykologisk, åndelig og sosial støtte! Og det religiøse er fremdeles viktig for mange gamle som har sin barnetro.

Skulle vi gi fru Hansen en verdig død, bør det første skritt være en større åpenhet om døden. Det skal ikke ties om det som vil skje. Tabuet om døden må fjernes. Og det er kanskje særlig viktig med større åpenhet om livets sluttfase og død slik at beboerne får en verdig død velferdssamfunnet kan være bekjent av!

Det er viktig at eldreomsorgen er opptatt av livskvalitet, men også dødskvalitet må nevnes. For det er kun en ting som vi vet helt sikkert – vi skal alle dø! Og vi skal forlate denne jorden med verdighet!

Av Knut sand Bakken, pensjonist og vikarprest i Tromsø

Del artikkel
Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn

Relaterte artikler

I dags- og ukepressen kommer det frem at folk er...
Ap, Sp og SV har nå blitt enig om statsbudsjettet...
Ordfører Ørjan Jensens ukentlige oppdatering på hva som skjer og...
Det kan være langt mellom ord og handling i politikken....
Østhavet redegjør 04.11. d.å. fra Vardø kommunes virksomhetsleder for helse-...
For første gang i moderne tid har nordnorsk næringsliv fått...

Søk i artikler og gamle aviser