Hva er det egentlig vi vil med det offentliges tjenestetilbud?
– Vil vi ha et godt offentlig tilbud som ivaretar alle deler av befolkningen, eller
-Vil vi ha et privat tilbud hvor de sterkeste menneskene suger seg fram i køene med ikke livstruende og livsforlengende operasjoner, og de tyngre og mindre forutsigbare behandlingsløpene blir overlatt til det offentlige helsevesenet.
Dersom noen tror at Erna Solberg satte fra seg ei «Sareptas krukke» da ho åpnet for fritt behandlingsvalg i private sykehus har bommet på ballen.
Det Erna Solberg gjorde var å montere et «sugerør» inn i ditt offentlige sykehus så de fritt kan sende regning og kreve betaling når de har utført en operasjon.
Private klinikker vil også tappe det offentlige helsevesenet for personell, fordi man kan tilby bedre lønn – og viktigere – bedre arbeidsforhold: -man slipper turnuser med natt- og helgevakter.
En slik tapping vil i tillegg føre til økt belastning på det fagpersonalet som driver de offentlige sykehusene. Dermed blir det enda mer fristende å begynne ved en privat klinikk.
Dermed skaffer de private selskapene seg en effektiv selvforsterkende profittmaskin: ved å tappe det offentlige helsevesenet for økonomi og fagfolk, bidrar man aktivt til å skape behov for sine egne tilbud.
Påstanden om at private klinikker er et supplement til de offentlige tjenestene, kunne vært riktig, dersom de hadde hentet legene, sykepleierne og andre fagfolk, fra andre steder enn de offentlige sykehusene.
Og at de som benytter slike private tjenester enten bruker privat helseforsikring, eller betaler det av egen pung.
Men når fagfolkene hentes fra de offentlige sykehusene, og de private klinikkene samtidig
«skummer fløten i markedet», fører dette til at behandlingskapasiteten forskyves. «å skummefløten» betyr at private klinikker tilbyr relativt enkle operasjoner, og behandling av sykdommer som har forutsigbare behandlingsforløp.
De tyngre og mindre forutsigbare behandlingsløpene blir overlatt til det offentlige helsevesenet. Skulle det oppstå komplikasjoner etter en operasjon, må offentlige sykehus overta behandlingen av pasienten.
Men hele veien er det det offentlige sykehuset som må ta regningen. Og siden sykehusenes budsjetter er begrenset, blir det dermed mindre ressurser til pasienter med kompliserte diagnoser.
Pasientene som de offentlige sykehusene har ansvaret for, må altså vente på behandling, mens ressurssterke personer med lidelser som nok kan være belastende, men ikke livstruende, får raskere behandling.
De som vil bruke private helseinstitusjoner bør betale med egne penger og eller tegne egen helseforsikring som dekker behovet man har.
Av Arnt Jensen
